«For å nå toppen må du takle å treffe bunnen»

Ingrid Kristiansen som jentunge 

Jeg blir redd når foreldre sier de har noen supertalentfulle 11-åringer som vil nå langt som idrettsutøvere.

Mange stiller seg spørsmålet hva som er et idrettstalent, og i de siste årene har jeg møtt mange ivrige trenere, ledere og foreldre som mener de har noen supertalentfulle 11–12-åringer som de mener vil nå langt som idrettsutøvere. Da blir jeg litt redd.

Et barnetalent behøver ikke å bli en god junior- eller seniorutøver. Skal man bli en god seniorutøver, så trengs det mange forskjellige talenter – ikke bare naturtalentet. Mange av Norges beste utøvere har vært gode barnestjerner, men vi har også    mange topputøvere som har jobbet seg jevnt og trutt opp til den ytterste verdensklasse.

En Marit Bjørgen, Petter Northug, Oddvar Brå, Kjetil André Aamodt eller Ingrid Kristiansen blir ikke født hver dag. Noen er helt spesielle når det gjelder fysiske og psykiske egenskaper, de er rett og slett supergode  i idrett når de starter å konkurrere i ung alder, og de greier å holde koken på topp også når de blir seniorer. De blir kalt barnestjerner, men er det nok å være barnestjerne?

Hvor mange av barnestjernene vi har i Norge, blir gode i seniorklassen? Veldig mange av barnestjernene slukner, og hvorfor gjør de det? Kanskje de mangler et annet viktig talent, som å tåle trening eller å møte motgang. Begrepet talent kan defineres forskjellig. Ofte blir idrettsutøvere grovsortert i to grupper:

  1. Talentene (naturtalentene)
  2. Treningsproduktene

Selv var jeg en typisk barnestjerne som hevdet meg godt i barne- og ungdomsårene, men det er ikke nok. Jeg vant stort sett alt jeg deltok i da jeg var mellom 12 og 16 år. Det ble rett og slett en vane for meg å vinne. Jeg husker godt første gang jeg ble slått i et skirenn (det var ikke hvem som helst som slo meg, men Berit Kvello, senere Aunli).

Jeg var veldig skuffet, men jeg tok det med fatning. Jeg bestemte meg med en gang for at dette ikke skulle gjenta seg. Det beste var at jeg hadde fornuftige trenere og foreldre rundt meg. Jeg tror det var en av de viktigste årsakene til at jeg utviklet meg videre som idrettsutøver og etter hvert ble den utøveren jeg ble. Dette mener jeg er det viktigste når det gjelder talent: Å tåle å tape og ikke minst å klare å jobbe videre når en blir slått. Etter mer enn 30 år i toppidretten mener jeg at dette er de to viktigste talentene for en toppidrettsutøver.

Det snakkes om naturtalent, om dem som hevder seg uten å trene mye i barne- og ungdomsårene. Men en slik talentforståelse er for enkel. Det å ha en kropp som tåler store doser trening og som greier å fordøye den treningen den blir utsatt for, er et meget viktig talent i idrett. Talentbegrepet slik vi bruker det her, favner vidt og rommer de følgende tre aspekter:

  1. Evnen til å tåle trening
  2. Evnen til å tåle motgang
  3. Gleden ved å trene og konkurrere

Til slutt vil jeg komme med et råd til alle dere som jobber med barn og ungdom. La dem utvikle seg gradvis og ha gleden av idretten sin på veien opp til å bli en toppidrettsutøver. Det er altfor mange talentfulle utøvere i dag som brenner  ut før de når seniorklassen.

Det er synd, for norsk toppidrett trenger disse supertalentene. Her har trenere, ledere og ikke minst foreldre et ansvar.