Jubelåret (Del 1)

2096888

Denne bloggen som går over 6 blogger har  vært publisert før,men pga. stor etterspørsel på min trenig legger jeg denne ut igjen. Denne bloggen er delvis hentet fra bladet Friidrett i 1987 og skrevet av min trener Johan Kaggestad)

1986 ble et jubelår for Ingrid Kristiansen. Denne sesongen satte hun verdensrekorder både på 5000 m og 10 000 m, EM – gull på 10 000 m og maraton seiere i Boston og Chicago maraton. Men Ingrids vei mot gull og rekorder har vært lang og den har vært hard.

I denne artikkelen får vi et innblikk i hvordan Ingrids hverdag var i dette året. I løpet av de siste to sesongene har det lyktes henne å etablere seg som verdens beste kvinnelige langdistanseløper. Hun er kjent for å sette seg høye mål, og gjennomfører dem. Derfor har hun gjennomført en trening som er ambisiøs både med hensyn til kvalitet og volum.

Noe av det mest interessante med Ingrid, er at hun dekker et usedvanlig bredt distansespekter. I tillegg til å være verdens beste langdistanseløper holder hun et høyt, internasjonalt nivå både på 1500 m og 3000 m. Min teori er at det kreves et virkelig godt nivå på mellomdistanse for å lykkes internasjonalt på de lengste distansene. Dette er i dag en realitet i klassen for menn, og etter hvert som nivået tetter seg til blant jentene, vil vi se færre typiske maraton-spesialister.

Blant gutta er det i dag i store perioder av året relativt liten forskjell på treningen som gjennomføres for 1500 m og maraton. Lignende tendenser vil vi oppleve på kvinnesiden. Arbeider vi ut fra andre tanker, tror jeg bare vi lurer oss selv med hensyn til forventede resultater.


Atten års grunntrening:

En kan ikke se isolert på Ingris trening for 1986 – sesongen. Som individer er vi alle forskjellige. Derfor bør treningsprogrammet for den enkelte løper individualiseres. Trening og utvikling er en kontinuerlig prosess.

Ingrid har trent usedvanlig mye siden 12 års alderen (er nå 31 år) Hun har via den langrennsorienterte treningen opparbeidet seg et meget høyt aerobt nivå, kvantifisert ved høyt maksimalt oksygenopptak (VO2max). Det er hos Ingrid målt verdier helt opp i 81 – 82ml/kg pr. minutt, hvilket er meget høyt for en kvinnelig utøver. Et høyt maksimalt oksygenopptak er imidlertid ikke nok for å lykkes på Ingrid konkurransedistanser. Ofte settes det likhetstegn mellom et høyt maksimalt oksygenopptak og antatt gode resultater.

Det er imidlertid utøvere som i treningstid legger ned et arbeid som skulle tilsi topp – prestasjoner, men som får lite ut av satsingen.  Vel så viktig som utviklingen av et høyt maksimalt oksygenopptak, er nemlig arbeidet med å bedre evnen til å løpe lengere og raskere før lactatverdiene (mål for melkesyreinnholdet i blodet)øker progressivt. Det er ofte denne faktoren som viser forskjellen mellom de virkelig gode løperne og de øvrige. Ingrid har denne egenskapen. Hun har trent seg opp til å kunne løpe uvanlig lenge i høy hastighet uten å komme i surstoff – gjeld (hun har en meget høy terskel fart)

Bloggen fortsetter i morgen.