Foto: VG
Hvordan i all verden skal vi kunne vurdere hvor god en idrettsprestasjon er? Og hvordan skal vi kunne måle prestasjoner fra forskjellige idretter opp mot hverandre. La det være sagt med en gang, dette er og blir en vanskelig om ikke umulig oppgave. La oss se på endel faktorer som skiller idrettene.
Noen idretter er absolutt målbare i f.eks tid eller meter. Man har da klart definerbare standarder hvordan og hvor man skal utøve idretten. Eksempler er friidrett, banesykling, svømming, roing, padling osv. Her kan man sette verdensrekorder og man kan sammenligne prestasjonene historisk. Det kan være ganske «belastende» å drive disse idrettene, man blir alltid veid og vurdert hvor god man er i forhold til seg selv, til det nasjonale nivået samt det internasjonale toppnivået. Vi vet også at mange rekorder er oppnådd med juks og fanteri.
Andre idretter er bare relativt målbare, det vil si man finner ut hvordan man presterer der og da med de gitte forholdene og deltakere akkurat denne dagen. Her har man så mange variabler at man kan ikke sammenligne prestasjonene med andre tilsvarende løp/stevner/kamper. Eksempler er ballidretter, orienteringsløp, langrenn, golf, tennis osv. Det er mer takknemlig å hevde seg i disse idrettene, man prestere der og da og blir ikke vurdert noe mer. Her er ikke verdensrekorder eller annet å sammenligne med. Nivået kan være høyt eller dårlig, men det kommer ikke så klart fram her mye grunnet mange varierende forhold.
Subjektivt målbare idretter er som regel avhengig av en eller flere dommeres vurdering. Skihopp har en subjektiv vurdering av stilen, mens lengden er absolutt målbar. Her har man en miks av måleparametre. Turn og dans er andre eksempler på subjektiv målbare idretter. Vi vet man kan få mange uheldige utslag av slike «målinger», det er ikke alltid den beste som vinner. Vi gjør også selv mange subjektive vurdering om hvem som er best i f.eks. en kamp på et ballag, en dans o.l. Her kan det sprike veldig i oppfatningen av samme opplevelse.
Det sier seg selv at det er vanskelig å sammenligne idrettene fra de forskjellige gruppene nevnt.
Vi kommer ikke utenom statistikk og sannsynlighet i nivåvurderingene av sport og idrett. Det er logisk å kunne resonere at nivået på idretter som mange har hatt anledning til å prøve ligger på et høyere nivå enn en idrett/sport nesten ingen har prøvd eller vet om. Vi vet mange har prøvd idretter som ikke krever dyre fasiliteter, trener eller utstyr. Eksempler er fotball og løping. Vi har sett fattige unger bruker ei tøyfille som fotball og løpere som er barbeinte. Geografi og klima vil ha en naturlig påvirkning på hvilke idretter man kan drive. Sport og idrett som ikke er så avhengig av geografi og klima har større sannsynlighet for høyere nivå.
Mediatrykket og mediapåvirkningen av sport og idrett har aldri vært større enn i dag. Sport og idrett er blitt en underholdningsgigant. Action, spenning, nerve, ja, -topp underholdning. Det er derfor også lett å tro og konkludere at disse «synlige» TV idrettene må ligge på et veldig høyt nivå. Slik er det nok ikke. Vi har tidligere kalt slike idretter for overvurderte, det er basert på volumet av mediaeksponering. Typiske TV idretter i Norge som fotball og ski har majoriteten av sendetida på sports-TV. De er heldige og priviligerte disse idrettene, i motsetning til de som knapt får en notis i lokalavisa. Norges Idrettsforbund har 54 særforbund som medlemmer. Blant disse «produseres» mange verdensmestere årlig, men de fleste vet vi ikke om. Det er disse vi har valgt å kalle de undervurderte. Nivået på disse undervurderte kan være på et vel så høyt nivå som de typisk «populistiske» TV idrettene. Samtidig kan dette være store verdensidretter,
Vi har en annen kategori utøvere som vi kan bli «imponert» av. Det er de vi kaller «frekke og freidige» eller manipulatorene. De har et stort nettverk og PR folk og greier å få seg selv fram i media uten nødvendigvis å ha prestert noe særlig. I de verste tilfellene greier de å hindre «truende» konkurrenter å få starte i konkurranser. Andre som har jukset seg til berømmelse og beundring er doperne.
En konklusjon skulle bli at sammenligning av idrettsprestasjoner er vanskelig. Regner også med at mange ikke bryr seg så mye om å sammenligne, de er primært interessert i underholdingen. Vi har en tendens til å tro at veldig «synlige» idrettsutøvere må være flinkere enn de mer visuelt anonyme. Dette stemmer nok ikke, det er media som påvirker oss til å tro dette. I noen sammenhenger har vi en mistenkelig følelse for prestasjoner, doping er vel den vanligste mistanken. I andre tilfeller er det flaks og tilfeldigheter som avgjør hvem som vinner.