La oss ta en forenklet titt på fysiologien til musklene våre ved fysisk trening. Jeg sier forenklet for dette er komplisert biokjemi som vitenskapen vel egentlig ikke forstår fullt og helt. Vi holder oss til utholdenhet, – og da vet vi at nok energi og oksygen er viktig.
Vi vet at vi har forskjellige muskelceller, noen seine og utholdende og noen raske med liten utholdenhet. Muskelcellene har igjen egne kraftceller der energiutvekslingen foregår (kjemisk energi omvandles til mekanisk energi), de kalles for mitokondrier. Det som er rart er at det ikke er karbohydrater og fett som «fyrer» opp energien i disse kraftcellene.
Det er kun ett drivstoff som fungerer her og det er ATP. Kan virke ganske «gresk», men la oss forklare. ATP heter adenosintrifosfat. Stoffet fins i alle kraftcellene i musklene og det har tre fosfatmolekyler. Vi kan si stoffet er et ladbart batteri. Ved etterspurt muskelkraft reagerer ATP ved å gi fra seg et fosfatmolekyl, og det oppstår en kraft i muskelen. ATP omdannes da til ADP (adenosindifosfat) som bare har to fosfatmolekyler. ADP er altså et utladet ATP. Hvordan lader vi så dette opp igjen.
Jo, det er her oksygen og fett og karbohydrater kommer inn, de er ladeapparatet til ADP, og vips så har ADP fått det ekstra fosfatmolekylet tilbake og blitt til ATP igjen. God kondis vil altså si å ha en god batterilader, som igjen primært vil si å ha god oksygentilgang eller maks O2. Men dette er bare halve batteriladeren, vi trenger også utholdenhet. Kondisen ligger i hjerte og lungekapasitet, mens utholdenheten utvikles primært i de arbeidende musklene. Riktig utholdenhetstrening øker nemlig antall mitokondrier og blodårene som forsyner disse med næring, kapillærene. Kondisen og utholdenheten utgjør da til sammen batteriladeren for å «løfte opp» ADP til ATP.
Litt om karbohydrater
Karbohydrater er en samlebetegnelse på sukker og stivelse. Når vi spiser karbohydrater bryter fordøyelsessystemet vårt dette ned til enkle sukkerarter som glukose. Glukosen blir av kroppens insulin omgjort til glykogen som kroppen kan lagre og bruke.
Vi kan nå se litt på effektiviteten til 2 av energisystemene våre, nemlig det det anaerobe melkesyresystemet versus det aerobe med dominerende karbohydratenergi.
1 glykosegruppe vil anaerobt, altså uten oksygen produsere eller lade opp 3 ADP til 3 ATP
Den samme glykosegruppa vil aerobt, altså med oksygen produsere eller lade opp 39 ADP til 39 ATP
Det er altså en dramatisk forskjell (1300%) på effektiviteten her hvordan vi nyttiggjør energien vi henter i kroppen.
Om du vil gå totalt tom for næring på lange utholdenhetsidretter er det bare å peise på. Kommer du over terskel vil det aerobe jobbe parallelt med det begynnende anaerobe systemet. Du har altså et ekstra energisystem som nå jobber, og det bruker 1300% mer «bensin» enn det aerobe systemet. (og gir litt mer kraft)
Med på kjøpet vil du nå få gradvis høyere laktatkonsentrasjon og lavere pH i musklene (surere), og du vil få et stigende ubehag og smerteopplevelse. Dette igjen vil forstyrre det aerobe systemet, og du er inni en vond sirkel. Løpere er spesielt utsatt her, – for løpere har ikke «hviler» som i langrenn og sykling, og det er begrenset hva løpere greier å drikke/spise uten å kaste opp.
Men har du presset for mye i idretter med «hviler» og mer muligheter for energiinntak er du også ute og kjører. Opphopingen av laktat vil kroppen alltid prøve å bryte ned, og til det trengs oksygen. Men det er akkurat det du nå mangler. Det blir da en kamp om bruken av oksygenet mellom laktatnedbryting og muskelbruk. Du blir tvunget ned i kapasitet, det vil gå saktere og saktere.
Vi er her ved kjernen til det med kontroll av treningsintensitet og konkurranseintensitet. Se på det rotet og biologiske kaoset du lager ved å overdrive, det vil si gå for ofte og lenge over terskelen din.
Dette håper jeg kan være nyttig kunnskap for Birkebeinere, maratonløpere, og alle langdistanseøvelser.
Trenger du hjelp med treninga di. Ta kontakt med oss i Team Kristiansen