Dette bør du kunne før Birken! – Del 2 av 2

images

I tidligere blogger har vi beskrevet hva god utholdenhetsform vil si. (Hjertevolum og slagstyrke, blodvolum, blod %, ekstra blodårer, flere mitokondrier, mer enzymer, teknikk, høy utnyttelsgrad osv.)

Vi skal ta for oss en annen viktig situasjon i en langdistanse. La oss si du ligger i et felt og vil utnytte det draget du får her (vi ser bort fra sykling landevei) Du har imidlertid ett problem, gruppa di går litt for fort. Dette kan være en kjempetabbe om du ikke slakker av. Om du kjører det lille for hardt vil du etterhvert passere terskelpulsen din, du må søke hjelp av en anaerob batterilader for å holde gruppa. Gjør du dette har du plutselig koblet inn melkesyremotoren som en ekstra batterilader. Poenget er at dette er et forferdelig energisluk. For samme mengde brensel (1 glukosegruppe) greier den aerobe (karbohydratdominert) batteriladeren å lade 39 «batterier», mens melksyreladeren kun greier å lade 3. En forskjell på 1300%. Holder du på slik går du tom innen kort tid.

I tillegg får du melkesyra på kjøpet. Kroppen vil med en gang prøve å nøytralisere denne. Melkesyra er ikke et avfallsprodukt, den er et lavenergiprodukt. Kroppen prøver å omdanne den til et høyenergiprodukt, og til dette trengs aerobe prosesser. Men det var jo nettopp dette du ikke hadde nok av. Du blir nødt til å senke farten. Oksygenet det var for lite av blir det nå enda mindre av for musklene.

Håper du forstår hvor viktig det er å holde styr på intensiteten på lange distanser. Man bør faktisk ha en god margin i forhold til terskelen sin. Jo lengre eksponeringstid på distansen, jo laver puls eller jo større avstand fra terskelpuls.

En annen ting å være oppmerksom på er at alle aerobe prosesser blir dårligere med forhøyet melkesyrenivå (over aerob terskel). Hjernen vår kan ikke benytte fett som brensel, den er avhengig av karbohydrater. Går du tom kan du da få en ekstra utfordring. Du blir gradvis sløv, ukonsentrert og til slutt totalt likeglad. Det interesserer deg midt oppå ryggen hvordan det går, du blir rett og slett en fare for deg selv.

Det blir vel unødvendig å nevne at det gjelder å spise og drikke så godt som mulig ved lange distanser. Dette går stort sett bra for syklister og skiløpere. Det er langt vanskeligere for løpere. All ristingen kan fort føre til oppstøt og oppkast om du tar til deg for mye.

For å gjøre det helt klart, det oppladbare «batteriet» kalles ATP, det inneholder 3 fosfatmolekyler. Det er bare dette stoffet som kan omsette energi i musklenes mitokondrier.
I utladet tilstand kalles»batteriet» ADP, forskjellen er at nå er det bare 2 fosfatmolekyler igjen, har altså gitt fra seg ett. Det er dette fosfatmolekylet som har gitt oss energi. Det er maten eller karbohydrater, fett og litt protein som ladet «batteriet» opp igjen. Vi har tidligere omtalt de 4 forskjellige energisystemene som gjør dette.

 

God langtur!

Hilsen Ingrid og Arve Kristiansen