Vi er nå på slutten av 1970 tallet. Jeg er ingeniørstudent og langrennsløper på landslaget. På denne tiden får jeg meg kjæreste, han er Karmøybu, studerer ved NTH, det som nå er NTNU og han viser seg faktisk å være løper. Jeg har i alle mine aktive år også løpt mye, så løping utgjør også på denne tiden mye av treningen for meg som skiløper.
Etter hvert blir jeg invitert til å være med på NTHI’s ukentlige intervalløkt. Dette sier jeg selvfølgelig ja til, det meste av treningen min gjør jeg ellers mutters alene. Vi møter opp ved Moholt studentby og varmer opp i ca. 20 minutter. Tar så 6 stigningsløp, det vil si løper 80-100 meter med jevn fartsøkning til ca. 80 % av maksimal fart. Det møter jevnlig opp 10-20 studenter, en fin gjeng med masse humør og ablegøyer.
Så var det det med å gjøre ting enkelt. Vi finner en rett strekning oppe ved Moholt Esso, det var et motorhotell der også den gangen. Det settes en startstrek, det løpes så en strekning som kunne variere mellom 200 og 300 meter, det settes en sluttstrek. Det løpes så intervaller i et antall som kunne variere mellom 15 og 30 mellom disse to strekene.
Det løpes jevnt og stabilt, pausen er veldig kort med lett jogg. Pausen varer kanskje i 8-10 sekunder, man får så vidt tid til å snu seg. Pga. det store antallet drag har de flest respekt for å ikke starte for hardt, tror det var grunnen til den gode intensitetsdisiplinen. Det var veldig inspirerende for meg å kunne løpe i en slik gruppe, og det var et nivå som passet med veldig godt. Ingen pulsmåling, ingen stoppeklokke, bare jevne, passe harde drag.
Man kjente etter hvert ut i dragene at det bygde seg opp til mer puls, men de fleste var nok under terskelen sin, sjelden å høre hyperventilasjon. Løpstiden pr. drag utgjorde sånn cirka 35-55 sekunder. Jeg har skrevet om langrenn og sykkel når det gjelder utholdenhet. Dette er idrettskonkurranser hvor det inngår naturlige «pauser» i form av nedoverbakker hvor man glir og ruller. Man får ikke disse pausene i løping, man kan derfor stille spørsmål ved å ha lange pauser under løpsintervaller.
NTHI gutta skjønte dette, her var det en intervallform med minimale pauser, men jevn fin belastning over lang tid. Man kan si denne intervalltypen simulerer en 10.000 meter som går i rykk og napp, – slik det ofte er i virkeligheten. Denne intervallformen viste seg å matche filosofien til den treneren jeg etterhvert kom i kontakt med, nemlig Johan Kaggestad. Han utviklet løpsintervallene enda mer med en annen versjon som jeg kaller Kaggestad/Kristiansen intervaller. Jeg kommer tilbake til denne intervallformen for å gi en lite innsikt i «hemmelighetene» her i en annen blogg.
NTHI’s første lag ble nummer 5 i eliteklassen i Holmenkollstafetten i 1976, der erkerivalen Strindheim ble solid utklasset. Hu og Hei!