Hva er begrensningene våre?

Foto. VG.no

Diskusjon og oppsummering av kondisidrettene løping, sykling og langrenn

 

Birken ble nylig vunnet av Martin Johnsrud Sundby. Han hadde da over 3 uker deltatt i 3 femmil. Dette er på en måte beskrivende hvor skånsomt langrenn er, at det går fint an å ha 3 femmil så tett innpå hverandre. Tilsvarende kan man se på et konkurranseprogram for et VM eller Olympiske Leker for langrenn og skiskyting, det går gjerne over halvannen til 2 uker. En utøver i god form kan da faktisk delta i 5-6 konkurranser. Det blir da veldig forvirrende å høre sportskommentatorer formidle hvor fantastiske noen utøvere er, har kanskje flere titalls medaljer gjennom tidene. Når noen idretter i tillegg har VM hvert år blir det enda mer misvisende i forhold til idretter det kun er mulig med en konkurranse pr. mesterskap.

Et av de mer kjente sykkelrittene ble også nylig kjørt nede i Italia. Rittet Milan – San Remo er hele 300 km langt og vinneren brukte 7 timer og 8 minutter. Dette viser også hvor skånsom sykling er, at det i det hele tatt er mulig å sykle så langt i en konkurranse uten at rytterne er ødelagt i lang tid etterpå. Idretter som primært belaster kroppen uten noen særlige slag og brå bevegelser ser ut til å være spesielt skånsomme, – og derav gir disse idrettene kroppen stor toleranse for mange og lange konkurranser og treninger.

Så enkelt er det nok ikke for løpere. Det er landingen av føttene som er flaskehalsen eller begrensningen for løpere. Hver landing av foten er en bråstopp som sender en sjokkbølge gjennom hele løpsfoten og løperkroppen. Det går jo an å løpe sakte og mye slik vi ser blant ultraløpere, de ser ut til å overleve mye. Man kan da kanskje litt provoserende si at de øver på “sakteløping” (ikke akkurat sakte i forhold til mange) lenge. Løper du imidlertid en maraton på asfalt la oss si fra 3 timer ned til vel 2 timer, – får de fleste løpere skikkelig juling i både bein og kropp. Det arter seg som om man knapt kan gå på flere dager. Begrensninger i hva man tåler av løpskonkurranser er en ting, men den største begrensningen er hva man tåler av daglig løpstrening.

Jeg bruker ofte ordtaket «Det er for høy fart og intensitet som dreper» For mye fart i forhold til nivå ødelegger utholdenheten og er i tillegg en skademaskin for løpere. Ikke nok med det, det er stor mistanke til at for høy treningsintensitet er en av grunnene til alle tilfellene av hjerteflimmer. De siste årene har det vært nærmest epidemiske (økt hyppighet) tilstander av denne diagnosen. Og dette gjelder for alle de nevnte utholdenhetsidrettene.

Vi er nå inne i en overgangssesong spesielt for langrennsløpere, fra ski til barmarksløping. Dette er en særs kritisk fase hvor skaderisikoen er spesielt stor. Her er det viktigste rådet å skynde seg langsomt eller å ha en lang, forsiktig tilvenning.. Dette er også mitt viktigste råd til nye og mer uerfarne løpere.

Som en sluttkonklusjon kan man si man kan sykle og gå langrenn i store mengder uten noen særlig skaderisiko. Dette igjen gjør det mulig for topputøvere å ha et veldig tett konkurranseprogram. For løpere er det ikke så lett, her truer skademarerittet om man blir for ivrig. Mange langdistanse-konkurranser for løpere over ei uke er veldig ugunstig rett og slett fordi man blir så støl og stiv.