Personlig syns vi langrenn kanskje er den fineste utholdenhetsidretten som fins. Litt av årsaken til dette er at skiløpingen for det meste foregår i skog og mark, fjernt fra biltrafikk og bebyggelse. Dette gir store muligheter for variasjon og opplevelser.
Langrenn er en skånsom idrett for kroppen, spesielt klassisk langrenn. Her har man ikke alle slagene (G-kreftene) i beina, slik man har i løping. Ting tyder på at friteknikken ikke er like bra, her er belastningen spesielt av ryggen mye mer usymmetrisk og ujevn. Men dog gir to skiteknikker også en god variasjon, så flott om man kan benytte begge teknikkene for variasjonen i treningen.
Langrenn er en teknisk øvelse og det er en “lokal” idrett som bare drives seriøst av noen få nasjoner (av naturlige, klimatiske årsaker), i motsetning til de mer globale idrettene som løping, fotball eller sykling. Det kan derfor være vanskelig å sammenligne prestasjonene i slike idretter med prestasjoner i idretter som drives av langt flere. Men det er vel ingen tvil om at de langrennsløperne vi har her i landet er på et meget høyt treningsnivå.
Prestasjoner i langrenn måles også kun relativt, dvs. man blir målt der og da i forhold til konkurrentene. En langrennsprestasjon er imidlertid avhengig av ganske mange faktorer utenom personen oppå skia. Vi snakker om utstyret, ski og staver (antall , type, stivhet osv.), om strukturbehandlingen av skia og vi snakker om smøringen av ski, både glidsone og i klassisk festesonene. Ja dette greier ikke jeg å henge med på og det gjør kanskje ikke du heller. men for oss som skal gå en fin tur i naturen spiller det liten eller ngen rolle om skiene glir litt dårligere, men det er jo viktig for de som kjemper mot klokka.
I tillegg er prestasjonen avhengig av hvilket støtteapparat som står til rådighet til å pleie utstyr og løper. I store mesterskap som VM og Ol dreier det seg om materialforvalting, smøring, sekundering, trener, massør, fysioterapeut, fysiolog, lege, kostholdsekspertise, kokk, meteorolog osv. Kravet og nivået på disse tjenestene bekymrer oss sterkt, da alle disse andre utenom utøver faktorene spiller en mer og mer sentral rolle i prestasjonen. (og bare noen få har ressurser til dette)
Det er blitt litt for lite personen på skia som avgjør en langrennsprestasjon i dag. Det fins ikke grenser for hva man får seg til å gjøre å bedre prestasjonen, og signaleffekten ned til barn og ungdom blir mer og mer forvirrende. Er langrennsidretten i ferd med å ødelegge seg selv, vi bare spør?!
Å bli langrennsløper: Det tar tid å bli langrennsløper. Hittil har ingen juniorer greid å hevde seg i VM eller OL. Belastningen i langrenn er aldri jevn, slik vi ser i f.eks. baneløping. Pulskurva til en langrennsløper er som ei grovtagga sag, det går i dype daler og høye topper. Langrenn krever stor aerob kapasitet med høy terskel og evne til å fjerne melkesyre når den slår inn i motbakkene. Langrenn stiller ikke så strenge krav til hvordan man er bygd, høy, lang, lett eller noe tyngre.
Dette er forhold som slår mye sterkere ut i f.eks. løping. Langrennsløpere har overvekt av utholdende og seine muskelceller, kalt type I i beina, ca 66% (løpere har flere seine muskelceller, 78-79%) resten er raske, utholdene celler av typen (IIa) Det fins mindre data om forholdene i overkroppen til langrennsløpere, men det ser ut til at de fleste har flere raske muskelceller her. Frekvensen i overkroppens armtak er større enn i beina, slik at dette synes naturlig.
Hovedforskjellen mellom gode og dårlige skiløpere er først og fremst på lengden av glidfasen, og ikke på frekvensen av beina. I overkroppen har imidlertid de bedre skiløperne høyere stakefrekvens enn de dårligere. Et underlig trekk ved langrenn er farten i renn. For en maratonløper er gjennomsnittshastigheten ca. 19% lavere enn for en 5000m, til sammenlikning er en 50 km i langrenn bare gjennomsnittlig 5-7 % lavere i hastighet enn en 10 km. En forklaring på dette kan være de lette partiene og nedoverbakkene. Jenter har i gjennomsnitt 14-15% lavere hastighet i langrenn enn menn, dette er også en større forskjell enn den vi ser i f.eks. løping.
Skiløpere har høye maksimale oksygenopptak (VO2) i forhold til andre idretter, verdiene ligger ofte rundt 80-90 ml/kg/min for elite menn. Det ser ut til at hjertets pumpekapasitet allikevel er…
(fortsettelsen kommer i morgen)